Metodistkirken: Brobyggerkirken
Brobygger mellom ulike kirker
Metodistkirken tror ikke om seg selv at den alene kjenner hele sannheten om kristen tro, men at vi, sammen med andre kirker, forvalter én del av den helheten som hele Guds kirke har fått i arv. Derfor ønsker vi å rekke hånden ut til samarbeid og fellesskap med andre kirker og å anerkjenne dem som søsken og medarbeidere i Guds rike.
Metodistkirkens historie går tilbake til 1700-tallets England og til en prest ved navn John Wesley (1703-1791). Han startet metodismen som en vekkelsesbevegelse innenfor den engelske kirke. En av John Wesleys leveregler var denne: "Tenk selv - og la andre tenke!" Dette utsagnet har i veldig sterk grad vært med på å prege Metodistkirkens historie siden.
I Norge finnes det i dag omtrent 12.000 metodister. Disse er fordelt på 47 menigheter over hele landet. I Norge er Metodistkirken langt på vei et byfenomen: Så godt som alle kirkene, med noen få unntak, ligger i byer. I tillegg holder de aller fleste til i sentrum. Og det at kirkene ligger i sentrum, gjelder både i bokstavelig og i overført betydning: For en viktig oppgave for Metodistkirken i dagens Norge er, som det alltid har vært, å forene og å fremme forståelse og samarbeid mellom de mange ulike kirkene.
Internasjonalt er Metodistkirken en av verdens største kirkefamilier med til sammen over 60 millioner medlemmer. Den grenen av metodismen som Metodistkirken i Norge tilhører, heter The United Methodist Church.
Det er mange som spør: "Hva er forskjellen på Metodistkirken i forhold til andre kirker?" Mange metodister vil nok hevde at det spørsmålet i utgangspunktet er litt feil stilt. For vi er ikke først og fremst opptatte av å vektlegge det som skiller kirkene, men det som forener. Allikevel har vi en egen identitet, noe som vi anser som spesielt viktig og som særpreger oss: Det som danner utgangspunkt og sentrum i Metodistkirkens tro er uttrykket "Guds nåde". Sentralt i vår oppfatning av kristen tro er tanken på en Gud som er allestedsnærværende og som søker hver enkelt av oss for å omslutte oss med kjærlighet og omsorg. Dette kalles for "den forutgående nåde", den nåde som kommer foran eller først, og den understreker at Gud alltid er først ute: Før vi i det hele tatt tenker på Gud, så tenker Gud på og har omsorg for oss. Uansett hvor vi snur og vender oss, så er Gud der, ikke for å overvåke, men for å beskytte og innby oss til fellesskap med seg.
Dette synet på Guds nåde fører også til et positivt syn på mennesket og dets verdi. Hjørnesteinen i vår tro er at alle mennesker har en uendelig verdi som skapt i Guds bilde. Vi fornekter ikke at mennesket har svakheter, men vi har stor tro på Guds nåde og på menneskets muligheter.
Brobygger mellom mennesker i ulike livssituasjoner
Da Metodistkirken kom til Norge rundt 1850 - med Sarpsborg og Halden som de første organiserte menighetene i 1856 - var det på mange måter de ressurssvake i samfunnet som ble satt i sentrum. De som særlig ble metodister de første tiårene var folk fra "lavere" samfunnslag som ikke fant sin plass i Statskirken og som også på andre måter falt utenfor det sosiale livet i samfunnet.
Det at Metodistkirken kom til Norge på samme tid som den industrielle revolusjon bredte seg og arbeiderklassen vokste fram i byene, har også hatt stor betydning. Båndene mellom metodismen og arbeiderbevegelsen har alltid vært sterke, og mange av idealene og kampsakene har man stått sammen om.
I begynnelsen var metodistene en ganske ensartet gruppe, som oftest rekruttert fra de lavere samfunnslag. Slik er det ikke lenger i dag, men allikevel ønsker vi å være med på å bygge broer mellom mennesker i ulike livssituasjoner. Dette med utgangspunkt i at økonomiske villkår, politisk overbevisning, nasjonal tilhørighet eller andre ting, ikke spiller noen avgjørende rolle i kirken.
I det hele tatt har Metodistkirken alltid lagt stor vekt på menigheten og fellesskapet der. Menigheten er noe annet enn en interesseforening for likesinnede: Den er for det første Guds møteplass, et sted der Gud har valgt å vise seg på en spesiell måte for oss mennesker. Og for det andre er menigheten stedet der vi utrustes til å fullføre det oppdraget vi som kirke har fått: Å bringe Guds kjærlighet ut til alle mennesker i ord og i handling.
Vi ønsker å være et fellesskap der alle kan finne sin plass og der alle har frihet til å være med på å tjene Gud og medmennesker ut i fra de evner, anlegg, talenter og interesser man har, uansett om man er kvinne eller mann.
Brobygger mellom ulike folk og nasjoner
Det gikk ikke mange årene før Metodistkirken begynte å sende ut misjonærer. Disse ble sendt ut dels for å forkynne evangeliet, men kanskje i like stor grad for å yte praktisk hjelp der det var behov for det. I Metodistkirken settes det ikke opp noe skarpt skille mellom forkynnelse og sosialt engasjement. Disse to sees på som to sider av samme sak. For frelsen er ikke noe som kun gjelder enkeltmenneskets personlige forhold til Gud, men det er noe som omfatter hele livet og alle sider ved den menneskelige eksistens.
I dag driver Metodistkirken i Norge et omfattende misjonsarbeid i flere land i Asia og Afrika. Ofte vil man finne at det arbeidet som drives andre steder i verden ikke er det samme som det vi driver her i landet. Metodistkirken er ikke noe entydig begrep. Selvsagt finnes det ting som forener alle metodister over hele verden, men samtidig vil det også overalt være et sterkt innslag av lokale variasjoner. Dette har sammenheng med at det for oss er viktig å ta vare på de ulike kulturers egenart og ikke presse en vestlig forståelse av kristen tro på folk i andre verdensdeler.
Vi ønsker å være brobyggere mellom ulike folk og nasjoner. Av den grunn har arbeid for fred, rettferdighet og miljøvern, alltid vært viktig for Metodistkirken. Og det er vel neppe en tilfeldighet at for eksempel Nelson Mandela, president i Sør-Afrika, er metodist. Han har flere ganger gitt uttrykk for at nettopp hans kristne tro og hans bakgrunn i Metodistkirken, har gitt viktige impulser til hans engasjement for et fritt, rettferdig og ikke-apartheidstyrt Sør-Afrika.
Metodistkirken har konkretisert hva vi mener om en del sentrale spørsmål i tiden i de såkalte sosiale prinsipper, som blant annet omhandler vårt syn på skaperverket, familieliv, seksualitet, rasisme, likestilling, økonomisk forbruk, krig og fred og så videre, og i en sosial bekjennelse.
Brobygger mellom Gud og mennesker
Vi tror på en allestedsnærværende Gud, en Gud som søker hver enkelt av oss for å omslutte oss med nåde, kjærlighet og omsorg og som har gode tanker for oss.
Vår grunnleggende oppgave som kirke er ikke å fortelle mennesker hvilke syndere de er. Vår grunnleggende oppgave er å fortelle om den Gud som elsker hvert enkelt menneske med en uendelig kjærlighet og som ønsker å være til stede i alle menneskers liv.
Et av de første bildene jeg hørte for å beskrive forholdet mellom kristendom og andre religioner var dette: Utgangspunktet for alle religioner er at det finnes en jord med mennesker på et sted og en himmel hvor Gud er på et annet sted. Poenget i alle religioner er å tette avstanden mellom Gud og mennesker slik at kontakt og fellesskap kan oppnås. I andre religioner forsøkes denne avstanden tettet ved at mennesket ved hjelp av egne gjerninger, rett innsikt eller tilstrekkelige kunnskaper, kan nærme seg Gud. I kristendommen er poenget imidlertid det stikk motsatte: For den handler om at Gud bøyer seg ned til oss, løfter oss opp og setter oss i et rett forhold til seg. For å sette det litt på spissen kan man si at det ikke går noen vei fra mennesket til Gud, men at det går en vei fra Gud til mennesket. Kristendom handler om den veien. Og det å tro handler om å gripe tak i Guds utstrakte hånd.
Metodistkirken ønsker å være en en brobygger mellom mennesker og Gud, som hjelper mennesker til å se Guds kjærlighet og som tror at når vi lever i fellesskap med Gud så lever vi det livet vi er skapt til å leve.